Plast er ikke bare plast – dette innlegget handler om ulike måter å tenke bærekraft, samt hjelpe deg med å stille de riktige spørsmålene før du starter opp produksjon av et miljøvennlig plastprodukt. Hva man skal bruke av petrokjemiske løsninger eller materiale generelt avhenger av mange faktorer, men i stor grad handler det om å kjenne og forstå produktets livsløp.
For hva snakker man egentlig om når det kommer til resirkulert, resirkulerbart, gjenvinning, biologisk nedbrytbart, miljøvennlig plast, også videre?
Det er en labyrint av muligheter, selv om noe høres fornuftig ut rundt første sving, er det slett ikke sikkert det er den mest klimavennlige, miljøvennlige, praktiske, eller helsemessig sikre tilgangen. I de seneste år har konsumvare produsenter forvirret oss med mange fine ord om bærekraft og miljø, og intensjonene er utvilsomt rene og noble, og kommer som følge av våre eminente politikere som fører en ansvarlig klima og miljøpolitikk. Men det meste av plastprodukter ender i realiteten likevel opp i forbrenningsanlegg for å produsere energi. Dette er bransjens hodepine, og det jobbes mye i mange kanaler for å finne bedre løsninger. Det finnes også mange gode virkemidler til denne type arbeid. Liste over aktuelle miljøer og institusjoner som jobber med dette her.
Så hva gjør vi?
Først og fremst er det viktig å bruke minst mulig plast i produktene man lager. Design optimalisering og materialoptimalisering (for å minske forbruk av materiale i produktene) er det første av mange gode miljøgrep, og slår direkte ut på kostnadssiden på en positiv måte. Det er derfor et miljøargument å designe produkter på en smart måte så materialforbruket går ned.
Sett i lys av at det kreves ca. 2 kg råolje for å produsere 1 kilo plast, er dette et stort miljømessig poeng. Det er et stort karbon forbruk per kilo produsert plast. Det høres «ille» ut kan man si, men slik er det med foredlingsprosesser når vi skal forvandle en råvare til et produkt.
Det blir heller ikke 5 kilo kyllingfilet av 5 kilo kyllinger.
Fakta: Ca. 4 % av verdens samlede produksjon av olje og gass går til petrokjemisk industri. (For eksempel plastprodukter) Resten brukes i energisammenheng (varmekraft/elektrisk strøm, bensin, diesel, flydrivstoff, fyringsolje m.m.). Petrokjemisk virksomhet av noe omfang kom i gang i USA under og like etter den annen verdenskrig, i Europa og Japan fra omkring 1950. Petrokjemi har spilt en betydelig rolle for industriutviklingen i Norge siden 1950-årene
Plastprodukter består av en veldig liten andel av den totale oljeproduksjonen. Likevel har plastavfall utgjort en betydelig trussel mot dyrevelferden i havet fordi mange land mangler løsninger for renovasjon, avfallshåndtering og gjenvinning. I utgangspunktet egner nesten alle plastprodukter seg veldig godt for resirkulering – men det krever gode løsninger for kildesortering og postprosessering. Derfor er det viktig å ta med seg et perspektiv på hele livssyklusen når man gjør utvikling og design av nye produkter.
Hvilken type plast bør du bruke?
Avhengig av hvilken type produkt man skal lage er det også forskjell på hva slags type plast man kan eller bør bruke.
Eksempelvis vil produkter laget av resirkulert plast være gunstig med tanke på karbonavtrykket. CO2-«regningen» på et produkt laget av resirkulert plast er lav, sammenlignet med et produkt laget av jomfruelig plast, (ny plast) fordi regnskapet med karbonavtrykket med foredlingen av selve råvaren allerede er «gjort opp». (Ref. 2 kilo til 1 kilo).
På den annen side har resirkulert plast en tendens til å «flasse mer» og avgi mer mikroplast og holder dårligere på materialet, om man kan bruke et slikt uttrykk. Det gir mer mikroplastlekkasje, bare i kraft av å være laget av resirkulert materiale. Skal produktet brukes til matvarer, barneleker, eller stå i et sårbart miljø er derfor bruk av resirkulert plast gjerne en dårlig idé – både for helsen, miljøet og sikkerheten. Da må man i så fall kjenne hele livssyklusen til det resirkulerte materialet man vil bruke. Panteflasker er et eksempel på dette. Her har man kontroll på materialet i produktets livssyklus og kan derfor gjenvinne flaskene og lage det samme. Men som man ser kan det kreve et tungt regime for å sikre denne livssyklusen. Likevel kan mange konsepter kjøre på slike løsninger og faktisk gi konkurranse-fortrinn.
Det er jo egentlig ingen grunn til ikke å gjøre det samme ut ifra et rent miljømessig perspektiv med tanke på shampo og såpeflasker. Utfordringen her er håndteringen og logistikken. Det er ikke plass til å gjøre dette på alle produkter. Da ville butikkenes panteautomat systemer fylle 50-70% av arealet i butikken eller noe der omkring.
Når er resirkulert materiale gunstig å bruke?
For produkter som er i et kontrollert miljø eller «sperres inne» – så er bruk av resirkulert materiale særlig gunstig for miljøet.
For eksempel i armerings produkter til betong industrien som armerings stoler og slikt. Men siden resirkulert materiale ofte kan være dyrere i innkjøp – så vil kundene kanskje heller velge en armeringsstol i et billigere materiale – selv om miljøgevinsten ville vært betydelig bedre om man valgte resirkulert her. Det er derfor også et stort arbeid på holdningssiden eller insitamentsiden som må gjøres for å få brukerne til å velge kloke løsninger. Utfordringen er gjerne at der man virkelig kan bruke resirkulerte materialer, er i produkt segmenter som forventes å ha en lav pris.
Vi kunne jo sagt: Om man mener alvor med bærekraftig utvikling bør alle nye designprosjekter inneholde et studium for bærekraft i livssyklusen – og man burde produsere et dokument med begrunnelse for de materialvalg man gjør. Men igjen, dette koster også penger – og hvem vil ta denne regningen? Hvis den rådgivende part sier til en kunde at han skal ha 170.000 for å designe – og 75.000 kroner til å analysere produktets livsløp for å finne ut hvilke type materiale som egner seg best i både et miljømessig og brukermessig perspektiv, så går man veldig fort over på et «safe» valg selv om kanskje ikke det er det beste valget for kloden.
Her kommer også politikken inn i bildet, og bransjen kan kanskje være flinkere til å foreslå ulike smarte insitamenter for å sikre økonomi til å gjøre gode materialvalg. Men du som produkt og prosjekt eier kan, om du er opptatt av disse ting, få hjelp til å gjøre kloke valg, og de kloke valgene blir rimeligere å finne frem til hvis du velger en samarbeidspartner som kan noe om disse ting, og som vet hvilke spørsmål som må stilles. Det finnes også virkemidler man kan søke om i relasjon til utfordringer som dette.
Svært relevant info til alle dem (minst 1 mill. i Norge) som ikke har vært i nærheten av å sette seg inn i materiallære, men som ønsker å vite litt om utfordringene bakenfor et enormt problemkompleks.